Navnet er Unn Solveig Hallgren, eller Unna, som de fleste kaller meg. Jeg har en sterk interesse for å holde liv i gamle husflidstradisjoner. Materialene jeg bruker er for det meste norsk, lokalprodusert ull - rett fra sau.
Jeg fikk prøve en rokk i ung alder, og fikk senere mulighet til å videreutvikle den gryende entusiasmen. Det tok ca et kvarter å lære å spinne, men seks års trening for å få garnet så jevnt som jeg ønsket...
Etter å ha foredlet ull i mange år og laget produkter som har vist seg populære, har jeg nå lyst til å formalisere hobbyen litt mer. Og ikke minst dele min entusiasme om de unike råvarene som normalt dekker fårikålen vår.
Jeg pleier å si at jeg vokste opp i min mors garnkurv, først i Alta og senere på Fannrem i Orkdal. Kjærlighet til garn og håndarbeid fikk jeg inn med morsmelken. Mamma vevde de vakreste åklær i skjønne farger. Mine to søstre lærte meg å strikke som femåring. Jeg har et svært levende minne av at jeg satt mellom dem i sofaen. De kranglet livlig om hvordan lillesøster burde lære å holde pinnene! Eldstesøster Anne Marit holdt dem på engelsk vis, som hun hadde lært av en bestemor. Det hjalp lite, hun tapte diskusjonen og jeg hermet etter storesøster Gro. Allerede da var jeg opptatt av garn, og elsket å sitte og se på fargene og kjenne på de ulike kvalitetene.
Da jeg besøkte en venninne, og fikk se rokken de hadde stående til pynt i gangen, var jeg solgt. Gikk det virkelig an å LAGE garn selv?? Fra det øyeblikket var målet klart. Jeg skulle lære å spinne! I historieboken var det et bilde av en vikingkvinne som spant på håndtein. Jeg lånte i smug min fars skrutrekker og brukte den som håndtein. Materialet-? pels fra kattebørsten, blandet med ull som jeg hadde børstet opp av oppklipte garnrester. Resultatet ble så som så, men jeg hadde forstått grunnteknikken.
I 1992 - 93 gikk jeg på Trondarnes Frilynte folkehøgskole, på søm- og designlinjen der. Jeg fikk veve, tove og sy av hjertens lyst. Og jammen sto det ikke en søt, liten Nordlandsrokk på materialrommet! Lærer Mette forklarte grunnprinsippene i lynets hastighet da jeg spurte. "Tråden skal gjennom hullet og inn på snella der. Du må tråkke hele tida." Så var det bare å prøve... Og prøve... Og prøve et dusin ganger til... Dette var moro!!
Jeg utdannet meg til allmennlærer på lærerhøgskolene i Alta og Trondheim med fagfordypning i naturfag, musikk og (selvsagt) forming. Og så kjøpte jeg rokk.. Min første rokk var en søt, liten Ashford Traditional. Hvor mange mil tråd jeg har spunnet på den har jeg ingen anelse om!
Senere kom det flere rokker, både bruktkjøp og som gaver. Min favoritt i øyeblikket er en husflidsrokk fra 80-tallet. Den sto i mange år på Spikkestad ungdomsskole. Da skolen skulle rives, ble jeg oppringt av min tidligere håndarbeidslærerinne, Erna. Visste jeg om noen som kunne overta et par vever og en rokk? Husflidslaget, kanskje? Hvordan det gikk med vevene husker jeg ikke. Men rokken ble øyeblikkelig adoptert, renset, vasket, smurt opp og stelt pent med. Den har nå et permanent hjem på Spikkestad og jeg har spunnet mange kilo garn på den i løpet av de siste årene.
Jeg har forsøkt å spinne mange ulike fiber, fra silke, hundeull, alpakka, angora, tencel (trefibersilke), akryl, mohair, saueull i ulike varianter og brenneslefiber. Men jeg har forelsket meg helt i ull fra de norske sauerasene. Hvorfor? Fordi de ulike rasene har ulike egenskaper og passer til forskjellige formål. Sauene er dessuten tilpasset vårt klima, og har ull som tåler mye, både slitasje, fukt og kulde. Man kan spinne det mykeste kamgarn av lamull eller den superfine underulla fra spælsaulam. Dekkhårsgarn eller helfellgarn av Gammelnorsk Spælsau eller "Steinaldersau" er godt egnet til slitesterke sokker og matter. Gensere og votter av Spæl, Dalasau, Steigarsau, Ryggja, Blæset sau eller Fuglestadbrogete sau er både varme og slitesterke. Dette er ikke "bruk-og kast-klær!" Jeg er opptatt av å benytte de råvarene vi har tilgjengelig. Alt for mye ull blir kastet eller brent her i Norge. Ull er en enorm ressurs, et fantastisk og miljøvennlig råmateriale! Ullklær trenger ikke vaskes så ofte. Det gjør at ullklær kan være langt mer varige enn klær av andre materialer. I tillegg er ull komposterbart. Vinn - vinn for både lommebok og natur!
Ullen jeg bruker kommer rett fra sauen, uvasket og ofte usortert. Jeg får en del ull fra små, lokale saueflokker, ull som ellers ville blitt kastet eller brukt som jordforbedring. I tillegg kjøper jeg ull direkte fra sauebønder eller fra ullmottak. Jeg sorterer, renser, vasker (ulike vaskemetoder etter ulltype og ønsket spinnemetode), tørker og karder eller kjemmer ulla før jeg spinner. Alt arbeid utføres manuelt.
Jeg er svært svak for sauens naturlige farger. Spesielt Gammelnorsk Spælsau har enormt mange varianter. Men av og til ønsker man sprekere farger enn sauene lager selv.
Jeg benytter både plantefarger og syrefarger på håndspunnet garn, alt etter hvilket uttrykk jeg er ute etter på det ferdige produktet. Bildet viser en snelle med håndspunnet tråd av syrefarget ull av NKS / Dalasau / Suffolk-krysning fra Klokkarstua.
Strikkepinnene har vært trofaste følgesvenner siden jeg var liten. Da jeg begynte å spinne, ble bulkete, klumpete garnprøver omhyggelig strikket og tovet til varme tøfler. Ønsket om å kunne spinne skikkelig strikkegarn drev meg stadig til å trene mer med rokken.
Garnet ble jevnere og jevnere med trening. I 2019 satte jeg meg et mål om å spinne tynt nok og jevnt nok til å greie å strikke de riktig gamle selbumønstrene på tynne pinner. Det hvite garnet er totrådet NKS / Suffolkkrysning fra Klokkarstua. Det svarte garnet er totrådet kamgarn av spælsaulammet Hermine fra Lier.
Resultatet av spinneutfordringen ble herrevottene på bildet. De er strikket på pinner nummer 1,2 og sikret meg en pen andrepremie og meget hederlig omtale på husflidstevlingen ved Dyrsku´n i Seljord i 2019.
